Et fullsatt teater summer av forventning mens publikum venter spent på en etterlengtet balettforestilling. Stemningen er elektrisk, men ingen aner at kveldens show skal ta en helt uventet vending. Når teppet går opp, avslører scenelyset et klassisk ballettmiljø. Musikken stiger, og danserne glir elegant inn på scenen.
Blant dem er én ballerina som skiller seg ut — ikke på grunn av sin eleganse, men på grunn av sitt tydelig dårlige humør. Clara passer overhodet ikke inn i forestillingens lyse og lette stemning. Etter hvert som stykket fortsetter, blir irritasjonen hennes bare mer og mer synlig. Mens de andre utstråler energi og entusiasme, veksler Claras uttrykk mellom irritasjon og frustrasjon. Teknikken hennes er perfekt, men bevegelsene mangler den mykheten og skjønnheten man forventer i ballett.
Publikum er først forvirret. Er dette en del av rollen? Et kunstnerisk valg? Men forvirringen blir til latter idet Claras atferd blir stadig mer overdrevet. Knistring og latter sprer seg i salen.
Komedien topper seg under hennes solo. I stedet for myke piruetter og elegante hopp, fremfører hun stive, dramatisk overdrevne bevegelser — komplett med øyerulling og høye, teatralske sukk.
Publikum bryter ut i ukontrollerbar latter. Selv de andre danserne sliter med å holde seg seriøse, mens Clara — uten å mene det — stjeler hele showet. Men forestillingen fortsetter, og Clara er midtpunktet.
Mot slutten skjer det en forandring. Clara mykner opp, sender et lekent smil til de andre danserne og viser at hun vet nøyaktig hvor mye publikum koser seg. Og så — i en herlig vri — forvandles hun til selve bildet på eleganse, dansende med imponerende skjønnhet og finesse. Publikum bryter ut i applaus.
Clara bukker, den gamle grinete minen er erstattet med et lurt smil — og hun blir for alltid husket som den sjarmerende sure ballerinaen som stjal hele showet.